13:49
La oss snakke om realiteten, det som faktisk er viktig. Nei, jeg snakker ikke om krig og fred og sånt, jeg snakker om det å følge en blogg, det å være en bloggleser, blogghater eller bloggfan.
Du kan velge om du vil elske meg eller hate meg, du kan faktisk velge om vennene dine skal elske eller hate meg også. Du kan gå til mine venner og si at jeg har gjort noe forferdelig, og automatisk vil det som pleide å være mine venner, bli dine venner fordi du har løyet. Du kan si til kjæresten din at han skal slutte å se på meg, men han vil likevel snakke om meg med kompisene sine når du ikke er der. Du har tapt.
Venninnene dine leser kanskje bloggen ofte, de snakker om den, men selv tåler du ikke trynet på meg, for du skulle ønske at du var 19 og fikk feste med folk som du bare har sett på tv. Nei, jeg er ikke kjepphøy, men i dag er jeg realistisk. Jeg ser kommentarer om at jeg er overfladisk og kjedelig, men det er vel øyet som ser, er det ikke? Hvorfor skriver man en kommentar på en blogg om man ikke interesserer seg i temaet på noen som helst måte? Det må jo bare bety at jeg har gjort noe som treffer deg på en eller annen måte, og det er jo mitt mission.
Jeg sier ikke at jeg vet mye. Jeg kan 4-gangen i blinde, og leser kanskje gresk på en god dag, men hvis noen spør meg om hvor mye jeg faktisk vet, og ikke kan, svarer jeg at jeg ikke vet, for jeg hater virkelig når folk later som at de har peiling på noe de aldri har hørt om.
Hvorfor leste du dette? Herregud, det var jo bare masse meningsløs svada. Men du må, for vennene dine kommer til å snakke om det neste gang dere treffes, og du vil være oppdatert, selv om du kanskje ikke tør å si at du har lest om deg selv i dag.
Du vet at det er feil, men må må bare gjøre det.