Innimellom ser det ut til at alt går i grus for meg. Det hender at jeg våkner opp og gruer meg til å starte dagen. Dette er noe jeg har slitt med helt siden ungdomsskolen. Noen dager klarer jeg rett og slett ikke å stå opp av sengen, jeg klarer ikke spise og jeg blir helt paralysert. Innimellom blir jeg sittende og tenke altfor mange what-if’s noe jeg absolut ikke trenger, ettersom livet mitt er helt upåklagelig. Uvanen med å tenke negativt har jeg fra mine uglansdager i mine tidlige tenår, hvor mesteparten av dagene gikk med til å planlegge fluktruter rundt skolen og på hjemveien, for å slippe unna de som var ugreie mot meg.

Da ungdomsskolen var over hadde jeg en skikkelig knekk, jeg kjente meg ikke igjen og dermed ble det vanskelig for andre å kjenne meg. To år etter at ungdomsskolehelvetet var over hadde jeg endelig klart å kvitte meg med flesteparten av de dumme tankene og mangelen på klare å se det positive i ting. Uheldigvis for meg skjedde det noe sommeren 2009 som gjorde at jeg igjen hadde vondt for å stå opp og leve normalt generelt.

Redningen kom heldigvis høsten 2009, eller begynnelsen på min rescue i allefall. Jeg flyttet vekk fra stedet jeg har vokst opp, mye for å komme meg vekk fra volden, men også for å gi meg selv en ny start. En ny start jeg hadde ventet på siden den dagen jeg sluttet på ungdomsskolen. Det å våkne opp i en leilighet som er din egen, som du vet at du har fått has på og skaffet deg, gjorde noe med meg. Jeg fikk opp øynene for at jeg faktisk hadde klart å utrette noe, jeg hadde et sted å bo og sakte men sikkert klarte jeg å bygge et vennenettverk som i dag kun består av mennesker som gjør meg glad og fornøyd.

Selv om livet mitt fikk lov til å starte med blanke ark, a clean slate, kommer det dager der jeg føler at hele verden er i mot meg. Dager hvor jeg prøver og prøver men ingenting nytter. I det siste har jeg hatt litt for mye negativ energi inni meg tror jeg, jeg har uroet meg for diverse ting som har gjort at de positive tankene som vanligvis flyr oppe i hodet mitt, har blitt overskygget av de negative. I dag tok jeg et oppgjør med alle aktørene som har bidratt til at hverdagen min ikke har vært plettfri de siste ukene. Telenor og dnbnor har fått flere telefoner fra meg i dag, ikke alle like blide, men etter mye opprenskning har vi funnet en løsning på alles problemer. Da bloggen plutselig bestemte seg for å ikke fungere mer i dag, ga jeg nesten opp, tanken om å slutte slo meg faktisk, men etter en kort mailkorrespondanse med Webhuset fant vi en lsøning på det også, så nå smiler verden til alle.

Jeg er så glad for at jeg har mennesker rundt meg som oppmuntrer meg til å ta i et tak og til å ikke gi opp. Heldigvis for meg har jeg en mamma og pappa som alltid stiller opp, samme hva, familien min er et kapittel for seg selv, de har alltid koll på hva som skjer i livet mitt uansett om jeg ikke har snakket med de på flere uker, og enda hjelper de meg når kanskje bare ringer for å be om hjelp. Vennene mine løfter meg opp og pusher meg til å ta valg. Sist men ikke minst har jeg en kjæreste som ikke bare fungerer som hjernen min de gangene jeg er ufrivillig airhead. Det som er best av alt er at når jeg våkner opp ved siden av han, tenker jeg aldri dumme tanker og jeg gruer meg ikke til å stå opp, for da ser jeg jo at fremtiden min ligger ved siden av meg og sover, og jeg kan ta alt helt med ro.