Jeg fikk en mail i dag, en utrolig gripende historie fra en jente som hadde mye på hjertet. Derfor bestemte jeg meg for å trykke den, hun har selvsagt gitt meg tillatelse og hun vil være anonym. Ikke alle har det like bra.
Kjære Marie Amanda.
Jeg vil først bare starte med å si at du må tro jeg er verdens teiteste jente som deler livshistorien min med en fremmed… Men du er min inspirasjon. Du har vist meg, at selvom en tøff barndom og ungdomstid, kan overleves. Du har blitt en så sterk person, selvom mange har knekt deg før. Jeg håper på å bli som deg en dag. En ung kvinne, med et eget sted å bo og forhåpentligvis noen som er glad i meg.
Jeg ble født som 93-modell, med ingen aning om at livet kunne være så trøblete. Jeg vokste opp med foreldre og flere halvsøsken. Jeg trodde livet var bra, og ble oppdratt på en streng og brutal måte. Jeg trodde utrolig nok det var vanlig.
Gjorde jeg ikke som det ble fortalt, ble jeg slått. Jeg husker enda da jeg måtte stå oppstilt til veggen, kanskje i 1 time som straff. Og når mamma eller pappa (spesielt han) gikk forbi, dekket jeg til ansiktet. Jeg var så redd for å bli slått i ansiktet.. Det skjedde for ofte.
Mam og pap drev med dop. Inn og ut av fengsel.. Trenger jeg å nevne at det var vanskelig å havne i fosterhjem? Og opptil 3 ganger? Det vil si 3 nye hjem, 3 nye familier og 3 nye miljøer. Dette da jeg var 6, 8 og 12. Jeg fikk ikke prate med dem i tlf, eller besøke mine søsken. Jeg hadde det så jævlig, men trodde at dette var vanlig. Jeg var så naiv..
Selvom dette helvette, elsket jeg foreldrene mine. Jeg var pappas lille gulljente… Jeg trodde at han gjorde alt han gjorde, fordi han var så glad i meg. Han solgte dop, tjente masse, sånn at jeg skulle få alt jeg pekte på. Pengene erstattet hans kjærlighet, har jeg funnet ut av i ettertid. Han har sittet inne, mer enn halve livet mitt. Har han klart å stille opp for meg da? Nei. Men enda, elsket jeg han.
Jeg har sett pappa ta hasj rett foran ansiktet mitt, jeg har sett han full, han har gjort så mye dritt. Gang på gang skuffer han… Og mamma.
Mine foreldre har aldri vært normale. eller, hele familien min. Jeg har siden 1. klasse hatet felles-samlinger som skoleavslutninger og juleavslutninger. Tenk å være flau over familien sin. Tenk å være 6 år, og allerede føle det? Jeg skammet meg. Jeg hatet blikket blant andre foreldre som forhåndsdømmet meg, pgs min foreldre. Hadde jeg gjort noe galt? Nei. Men bestemor og pappa fikk meg til å føle skyld. De skyldte på barna, spesielt meg. “hadde ikke du fått alt du pekte på, hadde kanskje ikke faren din sittet inne idag. Han gjør alt for deg, og må derfor skaffe penger på den måten” – Bestemor.
Jeg følte skyld i flere år.. Før jeg nå, har innsett at dette faktisk ikke er min feil. Det var ikke mitt valg.. Enda jeg ser poenget dems. Og innimellom, så vrenger hjernen min seg, og jeg får dumme tanker om at det kanskje var min feil. Hver dag må jeg overbevise megselv.
Så kom det en dag, der jeg opplevde noe jeg trodde kun skjedde på film. Det var innbrudd i huset vårt. Jeg var hjemme alene med storebror, da 8 andre maskerte menn kom. Jeg hørte masse bråk på badet, og hunden vår oppførte seg helt merkelig. Drev å bjeffet og beit på buksebeinet mitt, men jeg tenkte ikke mer på det. Plutselig hørte jeg et stort brak, og løp ned til storebror. Han løp opp, og så hørte jeg baremasse hyl og skrik, og tramp. Jeg satt der bare, og var så redd. Jeg tørte ikke å røre på meg. Noen minutter seinere, kom en av de maskerte mennene ned, med pistol i hånda. Han tok tak i meg, og spurte hvor verdisakene lå. Jeg klarte ikke å åpne munnen min, så de begynte å slå meg med pistolen, på hodet. Så tok de med meg opp. Jeg så masse blod på gulvet, og veggene. Og på rommet, lå storebror nede, med masse blod rundt seg, og han rørte ikke på seg. Da knakk jeg totalt sammen… Det gjør så vondt å skrive det, for jeg kan ikke beskrive det. Jeg husker jeg slet med å puste. Det skjedde så mye rundt meg, at jeg glemte å puste. En av de maskerte husker jeg prøvde å roe meg ned. Jeg beskrev hans som snill og hjelpsom i avhøret, hos politiet.
Siden jeg ikke visste hvor verdisakene lå, eller hva koden på safe`en var, truet de med å voldta meg og begynte å rive klærene av meg. De sa de ville drepe storebroren min, om jeg ikke begynte å prate, og at det var min skyld om han døde. Han snille løftet opp Bambi (hunden vår) og ga han til meg. Da begynte jeg å slappe av. Jeg fikk puste igjen, og dette skjønte han. Han dyttet vekk han som prøvde å rive av meg klærene og ba han gå ut av rommet. Fy faen som jeg hater han. Jeg kan ikke beskrive det hatet. Da han kom inn igjen, glemte han å ta på seg findlanshetta. Jeg så ansiktet hans, og vil aldri glemme det. Aldri.
Pappa satt inne da dette skjedde, så mamma møtte meg på politistasjonen noen timer seinere. Jeg satt 6 timer i avhør, og ville ikke prate. Mamma satt ved siden av og gråt, mens politimannen var sliten og oppgitt over at jeg sa så lite. Men jeg var enda i sjokk.
jeg bodde hos et vennepar av mamma og pappa, i 10 mnd, fordi jeg ikke klarte å bo i det huset mer. Vi la huset ut for salg, og flyttet så fort vi fikk solgt det. Jeg klarte ikke å gå inn i det huset, uten at det var 3 stk rundt meg, innenfor en omkrets på 10 m, og det måtte være lyst ute. Sånn at jeg hadde oversikt, og så alt. Mørket skremte meg.
Etter mange mnd i terapi og behandling for redusjon av angst, kom jeg meg gjennom det og. Da trodde jeg at jeg hadde opplevd nok, og at livet bare kunne bli enklere nå. Før jeg opplevde å miste bestevenninnen min som jeg hadde hatt siden 1.klasse. Hun sviktet meg, mens jeg trengte henne mest. Jeg stengte alle vennene mine ute, for jeg var redd for å bli såret igjen.
Så, en dag ringer mamma, og er helt skjelven og sa “… Din far er utro.”
Da var mamma helt knust. Og det knuste meg å se sin mor så ulykkelig. Jeg mistet totalt ALL respekt for han. Hun har passet alle barna, tatt vare på huset, og prøvd å holde sammen familien mens han har vært inne. Så går han rundt å ligger med andre damer… Nei, nok var nok.
Jeg ville ikke prate med han. Mamma, hun fikk nok hun og.. Det var da hennes tur, til å sone, etter at pappa var ferdig. Det var jo da han hadde mulighet til å være utro.. Jeg husker jeg var på besøk hos mamma, inne i fengselet. Plutselig knakk henne helt sammen, og tok et tau rundt halsen. Jeg løp ut, fant en betjent, og sa mamma var på vei til å selvmord! Så var det min tur til å knekke sammen… Beina under meg, sviktet, og jeg foldet hendene over ansiktet, og satt der å gråt til onkel kom å hentet meg, og kjørte meg hjem. Jeg gråt og gråt.
Siden den dagen, ville jeg aldri tilgi pappa. Jeg har ikke snakket med han på nesten 2 år. Skilsmisse og retten har blitt gjennomført. I retten, pga uenighet om foreldreretten. Men mamma vant lett over pappa, OG barnevernet. Pappa er altfor ustabil, og barnevernet hadde jeg rømt fra. Dette skjønte tydeligvis dommeren og.
Det har skjedd mye imellom dette, men nå har jeg fått nok.
Mamma har sittet inne snart 2 år (hennes 3. gang, hvis jeg husker riktig nå) Dette er hennes siste soning. Jeg har nå blitt 16 år. Jeg bor med søskene mine. Det startet ganske bra, og jeg var lykkelig for en periode. Jeg hadde topp karakterer da jeg gikk ut av ungdomsskolen- faktisk den beste fra trinnet mitt.
Men nå… Nå er ting ikke bra. Jeg går nå på vgs, og stryker nesten. Situasjonen hjemme knekker meg. Jeg vil vekk.
Som tiden går, snakker jeg mindre og mindre med søskene mine. Jeg snakker faktisk ikke med dem nå, pr dags dato. Jeg unngår dem hjemme, og sitter for det meste på rommet mitt. Vi går bare forbi hverandre. Hvis vi møter hverandre i byen, så hilser vi ikke engang. Snakk om å ta ansvar!! Storebroren min har faktisk ansvaret for meg, mens mamma sitter inne. Han får økonomisk støtte av barnevernet. Pengene skal egentlig gå til meg, men det har de ikke de 2 siste mnd. Rett og slett fordi han sier at jeg er så dust. Så jeg har tatt penger ut av egen lomme de 2 siste mnd.. Penger som jeg har tjent opp, til lappen. Vel, blir visst ikke noe bil-lapp på meg med det første.
Mamma ringte meg her om dagen og sa jeg var en dårlig datter. Jeg ser henne sjeldent, for når hun har permisjon, vil henne heller ut å feste, og være med typen sin, og venner. Jeg sa det til henne, og tilbake fikk jeg hvor lite jeg tenkte på henne. At jeg ikke ville at hun skulle kose seg… Jeg har ikke snakket med henne siden, og det er snart 4 uker siden.
Så her sitter jeg, og gråter.. Fordi jeg føler meg innestengt på rommet. Jeg snakker ikke med pappa, mamma, eller søskene mine. Jeg har ingen som jeg VET stiller opp for meg. Jeg går rundt å bekymrer meg for at tlf-regninga mi ikke skal bli betalt, hver mnd. For om broren min er dust, gjør han det ikke.
Jeg hørte dem prate om meg under middagen her om dagen.. Jeg var så “frekk, dum og helt jævlig”.
Folk sier at jeg er så voksen for alderen. Men det er faktisk situasjonen som har tvingt meg til det. Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne fått være 16 år og drittunge. Det er som en fjern drøm nå. For så fort jeg har litt dum oppførsel, blir ingen regniner betalt, og jeg kan glemme penger.
Og nå har jeg virkelig stengt dem ute, og dem lurer på hva som er galt med meg?!?
Nå vil jeg vekk. Jeg har 2 år igjen, da jeg kan flytte ut, starte mitt eget liv, slik som deg Marie. Jeg håper jeg kommer meg gjennom ungdomsstida, og blir en sterk person som deg en dag. Du har blitt en bra person, selvom folk har prøvd å ødelegge for deg. Jeg vil også bli en bra person, som noen liker og godtar meg for den jeg er.
Hilsen X.
“X” får en liten overraskelse i posten for at hun ville dele sin historie med meg og dere. Om dere har noe på hjertet, kan dere sende en mail til
herregud,for en sjebne..Det jeg virkelig reagerer på er hvordan du har blitt behandlet gjennom livet..og at mora di sier at du ikke bryr deg om henne?den dama fortjener ikke et sekund av din tid spør du meg..og enda mer provoserende er det at ho blir irritert for at du ikke forstår at ho skal ut og “feste og såkalt “kose seg”..det og se barna sine skulle vært det beste med hele permen..jeg sier ikke det for at du skal bli lei deg..men vi “barn” har en tendens til å tro at foreldrene våre alltid har rett og tilgi dem uansett hvordan de behandler oss..har selv tatt imot mye dritt fra mamma,men nå finner jeg meg ikke i det lenger..og det synes jeg overhode ikke du skal heller..du kommer til å møte mennesker gjennom livet som kommer til å elske deg for den du er og som behandler deg med den respekten du fortjener..ikke ta imot dritt fra noen,blod er ikke alltid tykkere enn vann..ønsker deg hvertfall masse lykke til!du har hele livet foran deg,og alt blir bedre skal du se
klem jente 22
Det får oss som har det forholdsvis bra til og tenke over hvor bra vi faktisk har det, må være urtrolig jævlig og ha en slik barndom. Det er noen mennesker som rett og slett ikke skulle hatt barn. Håper denne jenta som har skrevet dette får det bra etterhvert og klarer og legge alt som har skjedd bak seg.
Fint med sånne gjesteinnlegg Marie, håper det blir flere av de
Du er sterk og du kommer til å klare deg. Er sjokkert over at du ikke har fått din egen leilighet fra barnevernet for å komme deg vekk, husk at dette er en mulighet og du står høyt på listen!
Herregud for en historie!
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg håper alt ordner seg for deg. Det må være grusomt å leve uten det “fallnettet” som man så ofte tar for gitt.
Jeg tror at denne jenta kommer til å klare seg. Å skrive ned denne historien, og komme med de erkjennelsene vitner om stor selvinnsikt og styrke.
Jeg har ingen lignende opplevelser å sammenligne med, men om “X” ønsker noen å dele tankene sine med stiller jeg gjerne opp. Noen ganger kan det hjelpe å formulere tanker og følelser. Mailadressen min finnes på bloggen min.
Klem fra jente, 24
Utrolig sterkt av deg å dele noe sånt. Jeg har hatt min del av urettferdighet her i livet, men aldri noe i nærheten av det du har opplevd. Det du har opplevd er helt forferdelig, men man må prøve å huske på at det ikke er din feil. Prøv å se fremover og legge dette bak deg! Lykke til
du er sterk du X
vil noen bli vurdert så bare gå inn på http://www.majamiskovic.blogg.no og meld dere på
For en helt sinnsyk historie. Jeg har ikke ord.
.. håper bare at du virkelig kommer til å føle de lykkelig en dag. Etter en slik oppvekst, er det vel ingen som fortjener lykke-følelsen mer enn deg.
dette innlegget fikk meg til å tenke over hvor godt jeg faktisk har det, til tross for ting jeg har opplevd
du som har opplevd dette er sterk, du gir ikke opp slik jeg tror mange ville har gjort etter all den motgangen du har opplevd
stå på!
fy faen strakakrs jente !! jeg må si jeg kjente meg mye igjen i dette !!
Veldig, veldig sterk historie. Men hun virker som en smart, omtenksom og sterk jente, og jeg har ingen tvil om at hun kommer til å overvinne dette. Lykke til!
For en gripende mail. Jeg ble helt satt ut her jeg sitter, på jobb.
Nå tenker jeg først over hvor bra jeg egentlig har det.
Maria; ja det er en kjempesterk og rørende historie.
Lise; ingen fortjener å ha det sånn her
anonym; jeg tror mange tenker som deg
ida; ja den er ufattelig trist
Jeg sitter å gråter.. Fordi det kom så mange positive kommentarer, med gode ord. Det hadde jeg ikke trodd. Jeg har ikke ord selv..
Tusen takk alle sammen.
Og takk til deg MA.
Klem
At du kommer til å bli en sterk person har jeg ingen tvil om – Du er det allerede. Selvom vi som ikke leser bloggen til Marie kjenner deg, så bryr vi oss om deg, heier på deg og støtter deg!
Jeg ønsker deg masse lykke til i livet, og jeg tror på deg!
mente selvom vi som leser bloggen til marie IKKE kjenner deg
utrolig sterk historie! har ikke ord
X ; <3
Helt ufattelig trist historie. Skjønner ikke hvordan du har klart å leve så lenge sånn som dette! Du må virkelig være sterk X!
Stå på, for om ikke så lenge, så står du på egne ben og med blanke ark!
herregud, for en utrolig sterk historie !
fin novelle.
Oj da. Stakkars jente! :’-(
Kjare X,
Jeg vil du skal vite at det er flere som har hatt det som deg, jeg er en av de. Jeg vet akkurat hvilken folelse du beskriver naar du sier du foler det ikke er noen der.
Jeg vil du og skal vite at uansett hvor forferdelig du har det naa, saa er det lys paa enden av tunellen. Naar du blir litt eldre kan du faa deg en jobb og bo for deg selv, men jeg vil anbefale deg og jobbe hardt for og ikke stryke paa vgs fordi det rett og slett er viktig i forhold til hva du vil videre. Jeg var i akkurat samme situasjon som deg, mens i dag har jeg en egen leilighet som jeg leier og gaar paa skole. Veien hit var utrolig tung, men tanken paa at framtiden er mye lysere en barndommen hjelper paa.
Du er utrolig sterk
huff, for en trist historie. Det gir en virkelig noe å tenke på når amn hører om andre barn som har det så vondt bak “stengte dører”, det er så bra at du la det ut for det er så få som vet at dette faktisk skjer her i landet
Ønsker denne personen alt godt videre i livet
du er en stor insopirasjon for oss alle, og virkelug en som er verdt å beundre.
Jeg skjønner ikke at mennesker blir skjenket slike skjebner. Hva er galt med verden? Hva er galt med mennesker? Og da tenker jeg IKKE på deg X, men på dine foreldre og besteforeldre! Hvordan har de samvittighet til å gjøre slike ting mot deg og søsknene dine som de har gjort! Og til og med bestemoren din! For et uhyre. Hun burde tatt seg av deg når dine absolutt nærmeste har mislykket i oppgaven sin. Dette er det mest forferdelige på jorda. Barnemishandling. Jeg mener at det er roten til alt ondt. En ond og utrygg barndom. For det er jo i barndommen man blir forma som menneske. Så hadde det ikke vært for fæle barndommer, ville alle mennesker levd lykkelige og i fred med hverandre. Det er jeg HELT sikker på. Kjære X, du må bare vite at mange har det slik som deg og at det er mange som står bak deg og kunne gjort alt for at du skal få et godt liv. Men jeg tror virkelig at framtiden din blir lys. Siden du har hatt en så tung tid bak deg, VET jeg at framtiden din blir lys og fin! Du VIL klare det. Ingenting av det som har skjedd er din skyld. Bare prøv å hold ut og ikke bry deg om det onde som skjer deg, så vil gode ting skje med deg! Bare vær deg selv og lev livet slik som DU vil, uansett. Bare prøv. Du vil lykkes og bli lykkelig til slutt. I JUST KNOW! Stå på, X! Vi er alle bak deg, vi er alle på DITT LAG, enten du vil eller ei. Det er så mange som føler med deg og vil at du skal lykkes, uansett om vi ikke kjenner deg. LYKKE TIL, X! Du og søsknene dine vil få det bra til slutt. Det er kun foreldrene dine som har skapt splid mellom deg og søsknene dine, og dere fortjener SÅ MYE MYE MYE BEDRE. Husk at deres barndom sikkert var like ille som din og søsknene dine sine, det er derfor deres barndom har blitt som den har blitt. Ønsker deg alt godt, X. HUSK DET.
Hei X
Dette er en UTROLIG sterk historie.Jeg styntes det er synd at du har gått i gjennom dette for INGEN fortjener noe sånt!!! Jeg håper virkelig at du greier deg videre for du virker som en veldig sterk jente! <3
Wow. Dette var virkelig sterkt !
Gråter. Har helt alvorlig ikke ord..
lykke til, x!
helt sykt hvordan noen barn er nødt til å vokse opp. håper alt ordner seg for deg, x. Ingenting er din feil, og du fortjener et lykkelig liv.
slenger inn en kommentar – du e sterke!
Å klare seg gjennom det e utrolig sterkt, hadde bare folk visst ka det krevde! (vett det kje sjøl, men ser for meg det e et kaav..)
årh, det e så mange som støtte deg! Har du venner du kan støtte deg på? Osv, nogen som heslst du snakke med?
hvis ikkje kan det hjelpe å snakke med en psykolog, sette tingene litt i perspektiv om ikkje aent. muligens gi råd om ka du kan gjør… ingen fortjene å måtte bli voksen i så ung alder!
jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg er helt målløs. At noe så forferdelgi kan skje..
jeg føler meg barnslig og bortsjemt når jeg tenker på at jeg vil bort. At jeg er så lei ting. Og det at jeg klager på hvor vondt jeg har det fordi jeg ikke har kontakt med faren min føles bare latterlig.
Lykke til X, jeg håper på det beste for deg ! Du har opplevd så mye vondt, ingen fortjener det. Krysser fingrene for deg !
Vil bare si at jeg føler sååå med deg…
)
INGEN skulle gjennomgå et sånt helvete!!
Selv om dette kommer til å følge deg resten av livet og har formet deg som menneske, har du tatt et stort steg ved å skrive denne mailen, alle tilbakemld må du ta med deg, og fokusere på dine mål i livet
Jeg heier på deg!!
Ønsker deg alt godt X!
Det er ikke du som er en dårlig person, lille venn.. det er de rundt deg som ikke støtter deg. Ingen forventer at du skal smile når du ikke vil. Det er lov å gråte, men husk: bare du kan styre utfallet av livet ditt, ikke la fortiden ta knekken på deg. Du har fortsatt mange år igjen å leve, og du må bestemme deg for at de skal være verdifulle og du skal leve godt! <3
Jeg fikk helt frysninger da jeg leste dette. Utrolig tøff jente som har den innstillingen! Helt utrolig. Slike personer gir meg styrke!
Wow, jeg fikk virkelig en stor klumt i magen når jeg leste dette og den forsvant før flere timer etter. Dene historien var så sterk at jeg delte den med mange av mine venninne nesten før jeg fikk lest den ferdig. Kjære X – Jeg kjenner deg ikke, jeg vet ikke hvem du er, jeg vet ikke hvordan du ser ut, men jeg vet en ting og det er at du er en utrolig sterk person. Du er inspirasjon for meg og sannsynligvis mange andre. Jeg synes det er helt fantastisk av deg at du deler historien din med resten av verden. Jeg håper og ber om at du en gang skal få det livet og den kjærligheten et hvert menneske fortjener. Jeg skulle veldig gjerne likt å treffe deg en gang for du har gjort et stort inntrykk på meg!
Masse lykke til. Mine tanker går til deg i dag!
Marie du har en helt fantastisk blogg som jeg leser hver eneste dag, men denne gangen gikk oppmerksomheten min til X.
Maren.
åh, jeg gråter og har frysninger nå. helt forferdelig, skjønner ikke hvordan noen kan klare all denne dritten her. Du er virkelig sterk X.
Fyfaen… Vi klager på at vi har det vondt! Helt utrolig, spør du meg hva rus kan ødelegge!
dette var en sterk historie. men du er sterk X, du klarer deg. og det skal du være så UTROLIG stolt av! vær stolt av deg selv, og ikke la noen rakke ned på deg. det du har gått gjennom fortjener ingen å gå igjennom. ønsker deg alt godt videre. hold hodet høyt, du er modig!
Herregud, jeg har ikke ord.. Håper virkelig det ordner seg for deg etter hvert, X! Ingen fortjener dette.
Stå på x! du virke som en sterk og smart jente! Trist og sterk historie du har fortalt. Eg trur du kommer til å greie deg de 2 åran, du e en moden og bra jente. Lykke til i livet.
Skjønner hva du går gjennom, da eg er pårørende til veldig lik situasjon som min fetter sitter mitt oppi.. Og han sliter mer nok like mye som deg.. Skulle ønske han hadde ditt mot!
Du er sterk X! Aldri tvil på det. Bare det å komme ut med historien, og på den måten du gjør det på! Du har oss alle i ryggen. Stå på, eg heier på deg! <3
Du er så utrolig sterk person som har gjenomgått mer enn de fleste gjennomgår i løpet av et helt liv. Jeg heier på deg X!
WOW. DU ER STERK!
Så forferdelig trist. Du fortjener så utrolig mye bedre! Du er utrolig sterk, X.
Marie, lurte på om du har hatt en sterk oppvekst og opplevd noe av det samme, siden hun postet denne e-mailen til akuratt deg, eller er det bare personligheten din som har gitt henne “håp” ?:)
Så trist. X virker som en sterk person og jeg har all tro på at hun klarer å overvinne alt dette.
Fy søren.det var bare helt utrolig å vondt å høre….
jeg sitter å gråter…
jeg skjønner ikke at det går ann. jeg blir så sint ! at det er noen som kan oppføre seg sånn mot barna sine. jeg håper du klarer deg X . lykke til