Når man er venner skal man støtte hverandre i tykt og tynt. Sant? Jeg kom hjem hit i dag, og nå som jeg ligger på sofaen i stuen hjemme hos mamma og pappa slo det meg hvor mye tid jeg har kastet bort på falske venner. Venner som kun henger med deg for å få være med på moroa.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg får være med på ganske mye, jeg får mye gratis og men ikke en gang jeg utnytter det til det maksimale. En som var en vel av livet mitt derimot, gjorde alt som sto i sin makt for å få kloa i mitt nettverk, mine venner, og til og med min ekskjæreste. Dette innlegget skal ikke handle om ekskjærester eller materielle ting, jeg vet nemlig ikke riktig hva det skal handle om, men jeg vet at den følelsen jeg sitter igjen med nå er litt god og litt dårlig. Jeg er på en måte glad for at jeg ikke er i det venneskapet lenger, og på en annen måte var det litt synd at jeg i det hele tatt gadd fra begynnelsen.
Helt fra dag én merket jeg at ikke alt var som det skulle være, denne vennen min skulle alltid møte mine venner, og det er jo bare hyggelig. Men jeg merker at jeg nå angrer på at jeg introduserte henne for nettverket mitt, for dette er mennesker jeg skal ha mye med å gjøre i fremtiden, og da kan jeg ikke gå og uroe meg for slemme og utspekulerte jenter som kun er ute etter å ødelegge ting.
I dag gikk jeg inn på facebook og slettet alle vennene vi hadde til felles som jeg har møtt via henne, jeg har jo ikke kontakt med de. Noen av de sender kanskje en melding nå og da, men jeg vil rense henne helt ut av livet mitt, og jeg skulle ønske at hun kunne gjøre det samme. Men sånne folk gjør ikke sånt.
Jeg burde ha skjønt at det var noe galt fra begynnelsen, ærlig talt. Hun satt og fortalte om vennskap som hadde gått i vasken gang på gang, “hun tålte ikke at jeg var bedre enn henne” , “hun lot meg ikke være venn med typen hennes” , var noen av grunnene hun kom med.
Det er var så slitsomt å hele tiden måtte tenke på hvem jeg kunne introdusere henne for og hvem jeg ikke kunne fortelle henne om. Et vennskap skal være basert på tillit, men jeg stolte ikke på dette mennesket, jeg gikk og var redd flere mnd etter at jeg hadde tatt henne med på noe og var redd for at hun skulle ødelegge mitt vennskap til personene rundt meg..
Det å være hjemme her nå er veldig deilig, det er trygt og godt, men jeg blir hele tiden minnet på hvor sviktet jeg ble av denne vennen, og hvor brukt jeg nå føler meg. Jeg er så glad for at jeg har lært, og for at jeg aldri mer skal gå på en sånn smell. I et vennskap må man gi litt og da kan man også forvente å få litt, men i dette vennskapet var det alltid jeg som ga. Det eneste jeg har fått er en erfaring, jeg har blitt klokere og det er jeg glad for.