Jeg er som kjent relativt lav, måler 160 på strømpelesten(om ikke mindre). I bunn og grunn har jeg aldri hatt noen komplekser med det, bortsett fra at jeg i visse tilfeller har hatt problemer med å rekke opp til hyller, gutter og småkakene i skapet. Jeg har heller aldri blitt lei meg eller nedfor om noen har kalt meg lav, liker å være lav, for da kan jeg se opp til mange folk. Men ikke alltid like gøy når jeg må se busene til dere høye mennesker.
Ugress vokser fortere enn blomster!
Men la meg komme til poenget mitt; I går, mandag, var jeg på kino. Skulle se “Superbad”, en film som var relativt bra, standard teenagemovie og litt tørr, men jeg trengte å se en sånn film. Jeg satt meg ned, nesten midt i salen, la føttene på setet foran meg, hvor det vel å merke ikke satt noen, lente meg tilbake og pustet ut. Lykken skulle ikke være langvarig, for etterhvert kom de tre jenter som såklart skullle sitte foran meg. “Ok”, tenkte jeg, det får gå, selv om jeg er lav, klarte jeg så se rett over hodet til hun som satt foran meg. LYKKE! Jeg kunne nyte filmen uten problemer, trodde jeg! Jenta foran meg, som vel å merke hadde masse, masse hår på hodet, satt det opp i en sånn “lille My-tutt” midt oppå hodet. Ergo; jeg så ingenting. Etter å ha mannet meg opp til å si i fra til denne damen i 10 min, følte jeg meg dust fordi jeg var lav for første gang på veldig, veldig lenge. “Unnskyld, jeg er veldig lav, og jeg klarer ikke å sette meg høyere, og jeg ser ikke noe av skjermen når håret ditt er i veien, kan du ta det ned litt?”
Herregud, jeg føler meg så dum! Tror jeg skal ta med meg pute neste gang jeg skal på kino, eller barnesete. Lave folk er fortsatt best, nesten alltid i allefall.
__________________________________
Her er forrtesten noen bilder av lille Mille Agapi Maxine(ja, jeg fant endelig et navn). Snart kommer du hjem til mammaen din gullet mitt ;¤