I løpet av de tjue årene jeg har levd har jeg helt klart gjort mange sinna og jeg har blitt sinna på folk. Jeg har irritert på meg uvenner og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tror at det er flere som “hater” meg enn det er folk som liker meg. Disse folkene er ikke mennesker jeg trenger å forholde meg til, så det er egentlig et fett for meg om de liker meg eller ikke. Når jeg spør om hva folk mener at er grunnen til at de velger å legge meg for hat, får jeg som regel til svar at jeg er dust og stygg og teit, og gjerne feit også, for det er jo en kjempegrunn til å hate noen.
Heldigvis for meg har jeg mange gode venner, venner som jeg har håndplukket da jeg skjønte hva slags venner det var jeg ville ha. Hele ungdomsskolen handlet det om å bli likt av alle, alle skulle være venner og alt var egentlig bare et evig mas om hvem som var mest populær. Etter å ha fått oppleve mobbing med vold, verbale skyllebøtter og utfrysning, har jeg lært like mye om andre som jeg har om meg selv. Jeg har lært at jeg virkelig hater å krangle, men elsker å si akkurat hva jeg føler, men der er jeg vel ikke helt alene?!
Mange får kanskje uvenner for livet i tenårene, fordi man skaper konflikter og lager problemer der det ikke burde være problemer. Andre har vanskelig for å tilgi og ender derfor opp med å være sur på noen resten av ungdomstiden, uten helt å vite hvorfor man ikke snakker sammen. Jeg har lært mye viktig de siste årene, og det viktigste jeg har lært, og som er grunnen til at de vennene jeg har er mine beste venner for alltid, er at man ikke trenger å bli sure på hverandre. Man kan bli irritert eller sinna på grunn av en handling, men jeg har sluttet å bli sint på folk.
For fem år siden ville jeg antageligvis sagt fuck you, jeg gidder ikke henge med deg mer, da venninnen min lot meg vente i 45 minutter uten å ta tlf, for så å forsvinne og sette seg alene når vi egentlig skulle et sted sammen. Jeg ville antageligvis bare tenkt at jeg ikke trenger venner som først maser om å få meg med på fest, og når jeg planlegger hele dagen utifra det, får jeg beskjed om at hun ikke orker eller er i form til å dra. Når jeg da benkrer meg foran sofaen i pysj, med ansiktsmaske og hårkur, og venninnen min ringer tilbake for å si at HEY, jeg drar dit nå, føler meg bedre, kan jeg helt ærlig si at jeg for fem år siden ville gitt henne guilt trip fra helvete for at hun “ødela” lørdagskvelden min.
Livet er faktisk for kort til å legge venner for hat, men det er ikke dermed sagt at man ikke skal få bli lei seg eller irritert for det. Jeg har bare lært meg at det kun er bortkastet tid å være sinna på venninna di, det er nemlig mye bedre å bli sint på det hun gjorde, for da tærer det ikke på vennskapet. Alle vet jo at man blir lei av hverandre om man skal måtte krangle hver gang ikke alt går som planlagt.
I tillegg veier sinne veldig mye, så det blir mye å bære på om man skal gå rundt en hel dag. Mye bedre å fortelle den du føler deg sviktet av, eller den som har gjort noe dumt, at du synes at det var dumt at det skjedde, og at du føler deg svikta. Husk å alltid fortelle vennene dine at du er sint på det som skjedde og at du fortsatt er glad i de.