Dagboken del 1.

Jeg tenkte kanskje at dere ville høre om en jeg jobbet med for lenge siden. Av alle de herlige menneskene som jobbet der, var han helt klart den som var minst sosialt utviklet. Allerede før jeg hadde truffet han, hadde jeg fått høre om han. Hvordan han dyttet folk rundt, tråkket på de og konstant slang dritt til sine medarbeidere. Jeg fikk vite at det var få som likte han, men at ingen ville ta igjen, fordi han alltid fant på noe faenskap tilbake.

Jeg var med andre ord forberedt på all dritten hans.

Da jeg så han første gang, ble jeg overrasket, de sa at han kunne fremstå som veldig kjekk og sjarmerende, men jeg skjønner ikke helt hva som er sjarmerende med en stutttjukk liten kropp som umulig kan være høyere enn 169, 5-9dagersskjegg og konstant trøtte og søvnige øyne. I tillegg har han en talefeil, som gjør at jeg virkelig hater bokstaven R.

Mange av dere synes sikkert at jeg er en idiot fordi jeg skriver dette her, og for at jeg forteller dere om dette. Men det er lenge siden, og det er en utroig morsom historie om humoren din er på linje med min. Heldigvis skal jeg aldri se denne fyren igjen, ikke med mindre jeg vil, og bestemmer meg for å oppsøke min gamle arbeidsplass.

Mandag: Han sparket en fotball i hodet mitt da han gikk forbi. Lo litt for seg selv, gikk inn på toalettet, ble borte i nesten 10 minutter, før han kom ut igjen. Hvem bruker 10 minutter på noe annet enn å tisse? Ok, jeg bæsjer kanskje ikke på jobb, men nesten alle gjør det, og for guds skyld, gjør det i skjul da. Når han kom ut spurte han meg hva som skjedde  bloggeverden. Jeg ignorerte han og da han rundet hjørnet høret jeg han prompe. Denne fyren eier virkelig ikke skam.

Fredag: Han gikk forbi, spurte hvordan jeg hadde det, for så bryte ut i en liten ironisk latter og si ;”nei vent, jeg har ikke tid til å høre svaret ditt”. What a jerk. Hva feiler det han? En annen jeg jobbet med kom bort til meg rett etterpå, hun hadde hørt hva han sa, og dette var midt oppi den tiden hvor de skulle ha nedskjæringer på jobben. “jeg håper at det er han som må gå.” . Det var det flere som hørte, jeg gikk fra hele samtalen, men de sto og snakket om at han burde gå frivillig. Nok en gang bevist at ingen tålte trynet hans.

Mandag: Han slenger igjen en eller annen kommentar som ikke helt passet seg. Det grenset nesten til trakkassering. Jeg fortalte han hvor lei jeg var av at han maste hele tiden, og ba han om å slutte. Da presterte han å si “Vel, jeg liker deg egentlig det er bare min måte å være på.” Ok, det er hans måte å være på, men det er ikke sånn jeg vil at folk er mot meg. “Enten slutter du å være ekkel, eller så kan du jo bare slutte å snakke til meg.” Dette var warning nummer 1.

Onsdag: Jeg satt i kantinen, han gjorde narr av meg som han alltid gjør. “Du er så ung, du er så liten, bla bla bla” “Klarer du det da? Du som bare er fjortis?” Selv om jeg egentlig hadde lyst til å si at en mann som han, på tross av sin ganske unge alder, aldri ville få seg noe annet enn det stygge neket han dater fra før. Oh yes, I’ve seen pictures. “Du trenger ikke å si noe om du ikke vil.” kom det ut av meg. Samtlige ved bordet begynte å le, han ene lo så eplejuicen nesten sprutet ut av nesen hans.
En av jentene rundt bordet sa:”Du sier det vi ikke tør å si”. Han holdt kjeft, og vi satt og lo av han etterpå.

Tirsdag: Jeg sto ved kaffemaskinen, han kom gående med en kaffekopp i hånden, men som den dorotta han er så gikk han såklart inn på do, MED koppen. Jeg skjønte at han skulle komme for å hente mer, så jeg fylte opp en helt ny kopp til han, og tenkte at jeg kunne bruke det at han hadde hatt med koppen inn på do som en unnskyldning. Han beit på uten at jeg trengte å unnskylde meg. Han tok i mot kaffen. For hans del, for min del og for deres del, skal jeg ikke si hva jeg hadde gjort med den kaffen. Ingenting skadelig, giftig, ulovlig el. Bare ren og kjær hevn.

Mandag: Lenge siden jeg hadde sett han nå. Trodde at han hadde tatt hintet, men den gang ei. Nok en gang passerer han meg, med det ekle smilet sitt, sovehår, skrukkete klær og altfor mye skjegg. “Du er liksom KID’n her du”. Skulle tro at han ble seksuelt opphisset av å kalle meg kid, liten etc hele tiden. Jeg tar meg jo ikke nær av det, jeg synes at det er helt OK å jobbe i samme selskap som en rotte med BA i Markedskommunikasjon fra BI mens jeg enda var i tenårene. Vi tjente det samme, jeg gjorde mindre enn han, og det var kanskje derfor han var så sur hele tiden. Heldigvis hadde jeg fri dagen etter.

Onsdag: “Hvordan er det å være KID’n her a?” IGJEN. Når skal han slutte? (Jada, han går fortsatt på toalettet én-to ganger om dagen.) “Jeg liker det jeg.” . Han gliste og gikk sin vei. For mange av dere er det kanskje vanskelig å forstå hvor ubehagelig jeg synes at det er at denne grisen snakket til meg hele tiden, men om dere hadde vært i min situasjon hadde dere skjønt det. Litt senere samme dag hadde jeg en status på facebook, som for alle som leste den og kommentarene under, var ganske klart at var en qutoe fra en bok. Maren og jeg snakket til og med om forfatteren i kommentarene under statusen. Likevel klarer dette fehuet å få seg til å skrive “Sitter du og googler ting å skrive på facebook eller?” (dette betyr forresten at neket er så opphengt i det jeg gjør at han faktisk kopierte setningen, limte den inn på google, og fant ut at det var fra en bok. MENS han var på jobb. Du kaller det multitasking, jeg kaller det å være opphengt i noen). Jeg hadde fått nok, en telefonsamtale senere der jeg oppfordret han om å aldri kommentere facebooken min, eller snakke til meg in real life igjen.

Jeg tipper han lurer på hva jeg gjorde med kaffen hans.

( Disse historiene er fiktive og har ingenting med virkeligheten å gjøre. )